Demografiske begreper og befolkningsindikatorer

EN demografi er kunnskapsområdet som bruker studier og informasjon fra geografi, sosiologi, historie og Antropologi for å utføre studier av populasjoner og deres dynamikk, som også innebærer bruk av Statistikk. Dermed er demografiske studier opptatt av generelle faktorer for innbyggerne på et gitt sted, for eksempel strukturen alder, vekstutsikter, migrasjon, kjønnsspørsmål, dødelighet og mange andre faktorer.

For en bedre forståelse av atferden til populasjoner er det vanlig å bruke noen grunnleggende begreper. Hovedbefolkningsbegrepene er befolkningstetthet, absolutt befolkning, overbefolkning, vekstrater og termer knyttet til migrasjoner.

GRUNNLEGGENDE DEMOGRAFISKE KONSEPT

Når det gjelder populasjonsnumeriske data, brukes noen grunnleggende termer, som f.eks absolutt befolkning, som er det totale antallet innbyggere som bor i et gitt territorium, slik at når dette tallet er høyt, sier vi at det er et område

folkerike. På den annen side, hvis vi vurderer proporsjonale satser, kommer vi til begrepet demografisk tetthet, som er antall innbyggere for hver arealenhet, som vanligvis måles i kvadratkilometer. Når denne tettheten er høy, sier vi at stedet er det tett befolket og når det er lavt, snakker vi om demografiske forskjeller.

Det brasilianske territoriet, for eksempel, har en befolkning på omtrent 204 millioner innbyggere i 2015 ifølge IBGE, en av de største i verden. På den annen side, siden det er et land med kontinentale dimensjoner, er befolkningstettheten bare 24 innbyggere/km², som regnes som et relativt lavt tall. Derfor er det vanlig å si at Brasil er et folkerikt, men tynt befolket land.

I tillegg til disse to konseptene er det også overbefolkning, som brukes til å utpeke de områdene som lider av mangel på ressurser eller dårlig inntektsfordeling, noe som gjør at det er et stort antall innbyggere under fattigdomsgrensen eller i svært ugunstige sosiale forhold. Derfor kan det hende at et land ikke er tett befolket eller folkerikt, men likevel overbefolket.

Når det gjelder økningen i antall innbyggere i et gitt område, er det et sett med begreper som brukes. Den første gjelder antall barn for hver kvinne i form av aritmetisk gjennomsnitt, som vi kaller fruktbarhetsrate. allerede fødselsrate representerer antall levendefødte per tusen innbyggere, mens dødelighetsrate representerer, analogt, antall dødsfall per tusen innbyggere.

I denne forstand, når vi trekker antall fødsler fra antall dødsfall i en gitt periode, kommer vi til begrepet naturlig eller vegetativ vekst, som representerer økningen i antall mennesker på et gitt sted uten å ta hensyn til inn- og utreise av innbyggere. På sin side representerer migrasjonsbalansen antall personer som ankommer analysestedet (innvandrere) redusert med antall personer som forlater det aktuelle stedet (emigranter). Følgelig er summen av vegetativ vekst og migrasjonsbalanse gir oss det generelle bildet av befolkningsveksten i en region i en gitt periode.

Når kl migrasjoner, er hovedvilkårene knyttet til varigheten av forskyvningen. Den minste av dem er pendlermigrasjon, som er den daglige bevegelsen som utføres ved at innbyggerne (som å gå på jobb) er svært gjennomført fra en by til en annen i de såkalte storbyregionene. allerede sesongmessig migrasjon, skjer over en relativt lengre periode, men det er også en midlertidig bevegelse, for eksempel en reise i turist- eller forretningsøyemed. Videre er det permanente migrasjoner, som kan omfatte tilfeller av tilfluktsrom (rømme fra et land), lete etter jobb eller endre et profesjonelt forhold, blant andre muligheter.

En siste type migrasjon som er verdt å nevne er typen landsbygd-by, når det skjer en masseflytting av befolkningen fra landsbygda til byene i en viss tidsperiode, som også kalles landlig utvandring. Dessverre kulminerer denne prosessen med urbanisering eller intensivering på forskjellige steder.

DEMOGRAFISKE OG SOSIOØKONOMISKE INDIKATORER

Demografiske indikatorer brukes til å vurdere levekårene til befolkninger i ulike deler av verden. i verden, for å diagnostisere de viktigste sosioøkonomiske problemene og etablere mål og tiltak for å bekjempe dem. Noen av de mest brukte indeksene er HDI, Gini-koeffisienten, arbeidsledighetsraten og fattigdomsgrensen.

O HDI - Human Development Index – ble utarbeidet av FN på 1990-tallet og søker å måle befolkningens livskvalitet. Derfor er tre hovedfaktorer tatt i betraktning:

1. bruttoinntekt per innbygger, som tilsvarer inntekten til et gitt land delt på befolkningen;
2. forventet levealder, som er gjennomsnittlig antall år mennesker bor på et sted, som gjenspeiler helse- og sikkerhetsforhold;
3. tilgang til utdanning, som måles ved satsene på leseferdighet og antall registrerte registreringer.

O Gini koeffisient – også kalt Gini-indeksen – er en matematisk data som brukes til å måle sosial ulikhet. Den analyserer sammenhengen mellom de fattigste og rikeste befolkningene, og klassifiserer dem etter inntektsnivå. I numeriske termer er denne koeffisienten målt fra 0 til 1. Jo nærmere null, jo mer ulikt er landet; jo nærmere 1, jo bedre er inntektsfordelingen.

Dataene om arbeidsledighet de er også grunnleggende for å måle utviklingen til et land og livskvaliteten til befolkningen. I dette tilfellet er arbeidsledigheten – også kalt ledighetsprosent – refererer til den arbeidsledige økonomisk aktive befolkningen (EAP), det vil si de innbyggerne som har forutsetninger og interesse for å jobbe for lønn, men ikke er i stand til det.

Til slutt, den fattigdomsgrense eller ekstrem fattigdomsgrense er data laget av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken på 1990-tallet til refererer til befolkningen som lever på en daglig inntekt på under 1,25 USD (én dollar og tjuefem cent). I følge nyere data når antallet mennesker i disse forholdene rundt 25% av verdens befolkning, med de fleste konsentrert i underutviklede land.

Av Rodolfo Alves Pena
Master i geografi