Kubansk medisin er en verdensreferanse for kvalitet og dette er viden kjent av alle som er interessert i området. Det få mennesker vet er at universitetene på den karibiske øya tiltrekker seg et noe uventet publikum: nordamerikanske studenter. På grunn av det enkle stipendet drar svarte og latinoer fra onkel Sam til Havana med mål om å delta på konfirmasjonen av drømmene sine uten å påta seg studiegjeld.
Incitamentet er gitt av Latin American School of Medicine, ELAM. Institusjonen ble grunnlagt i 1999, og tilbyr gratis utdanning til underprivilegerte ungdommer fra fattige nasjoner i Karibia og Mellom-Amerika rammet av orkanene Georges og Mitch. For tiden er studenter født i mer enn 124 land en del av organisasjonens studentmasse. Partnerskapet med USA begynte i 2001, under regjeringen til Fidel Castro.
se mer
IBGE åpner 148 ledige stillinger for Census Research Agent; se hvordan…
Publisert lov som etablerer 'Program for anskaffelse av...
Det hele startet med et besøk av svarte amerikanske kongressmedlemmer fra Congressional Black Caucus til Cuba. På den tiden rapporterte lederne at det var mangel på leger i områder befolket av minoriteter, og som svar tilbød den cubanske lederen stipend til lavinntektsstudenter. Fra da av ble Inter Religious Foundation for Community Organization (IFCO) ansvarlig for utvalget, godkjent av ELAM.
Gjennomsnittlig antall søknader er 150, men kun 30 søker faktisk. Av disse sendes ti til Cuba. Kurset varer i seks år, to år lenger enn i USA hvor det for øvrig tilbys som en graduate degree. I tillegg til tiden viet til eksamen, er det et ekstra år dedikert til forberedende klasser med fokus på å lære spansk og naturfag.
Når det gjelder stipendet, inkluderer dette overnatting i sovesaler, tre måltider om dagen i kafeteriaen på campus, samt uniform, bøker på det lokale språket og månedlig økonomisk støtte. Rundt 170 nordamerikanske leger har allerede uteksaminert seg fra ELAM, og har til gjengjeld forpliktelsen til å jobbe i områder som mangler medisinske tjenester når de kommer tilbake til USA.
To faktorer skaper en viss forbauselse når man snakker om nordamerikanere som studerer medisin på Cuba. Den første er den politiske spenningen mellom de to landene. Studenter hevder imidlertid at problemstillingen er utelatt når det gjelder studier. Det andre er å tenke på hva som får studenter til å forlate et rikt land for å delta i et program rettet mot lavinntektsstudenter.
Svaret på det spørsmålet ligger i statistikk. I USA koster et medisinsk kurs i gjennomsnitt mellom USD 200 000 og USD 300 000. De fleste latinamerikanske og svarte studenter i landet har ikke råd til disse kostnadene. Så mye at de er en del av bare 6% av påmeldte studenter. Når man analyserer ELAMs studentmasse, er 47% av amerikanske nyutdannede svarte og 29% er latinoer.
Under opptaksprosessen blir nordamerikanske studenter informert om lokale særtrekk, som enkel overnatting og vanskeligheter med å få tilgang til internett og strømforsyning. Et poeng som imidlertid overrasker studentene er utdanningsmetoden rettet mot samhandling med pasienter og forebygging. Sarpoma Sefa-Boakye, utdannet ved ELAM, melder at kontakt er tatt fra starten av kurset.
I et intervju med BBC sier legen at i USA brukes skuespillere av skoler for å representere pasienter. På Cuba, i første klasse, lærer studentene å gi injeksjoner og alt læres direkte på klinikkene. Melissa Barber, også utdannet ved ELAM, fremhever samfunnskarakteren til det cubanske medisinske systemet. Den unge kvinnen beskriver at hvert lag er ansvarlig for en bestemt geografisk region.
I den opprettholder leger og sykepleiere direkte kontakt med beboerne, blir kjent med den i dybden og gjør hus-til-hus-besøk. Dermed er fagfolk i stand til å stille en diagnose som tar hensyn til psykologiske, sosiale og biologiske elementer. Dersom situasjonen krever spesiell omsorg henvises pasienten til poliklinikker utstyrt med alle spesialiteter.
Igjen sammenlignes systemet med det nordamerikanske. De to legene husker at i USA har mange pasienter ikke engang helseforsikring. Derfor gjøres medisinsk konsultasjon når saken krever at det haster og det ikke lenger er tid til forebygging.
Når de kommer tilbake til hjemlandet, må leger som er utdannet i Cuba bestå tidligere eksamener og også bestå medisinsk residency-programmet. De fleste av dem jobber i primærhelsetjenesten, et område som mangler leger i USA. I dette spiller de en grunnleggende rolle i å redusere barnedødelighet og andre problemer som er typiske for fattige deler av befolkningen.
En av de største vanskelighetene rapportert av nyutdannede er tiden tilbrakt med pasienter. På Cuba blir de vant til lang tjeneste mens de er på amerikansk jord, konsultasjonen varer i gjennomsnitt 15 minutter. Sarpoma innrømmer at vanen er frustrerende fordi han føler behov for å vite mer om pasienten. Hun hevder også å ha fått lite opplæring i mer vanlige saker i USA.
Som eksempler nevner hun nødsituasjoner knyttet til overdose og skuddsår, som er sjeldnere på den karibiske øya. Det er en annen forskjell mellom de to systemene, denne gangen knyttet til bruk av bildebehandling og laboratorietester. I USA er bruken deres større enn på Cuba, hvor de i de fleste tilfeller anbefales som et supplement til den første diagnosen.
I alle fall advarer fagfolk som er utdannet i andre land at det ikke er noen grunn til å mistillit til forberedelsene som er oppnådd ved eksamen. BBC-intervjuer påpeker at selv med denne mentaliteten er virkeligheten til leger på Cuba annerledes. Der borte er de hjertelig velkomne i lokalsamfunnene, inkludert for å nå dit fagfolk fra andre land ikke når.
