Det er vanlig at når vi tenker oss om Andre verdenskrig, vender tankene våre raskt til kampene som fant sted i Europa og Asia.
Brasil hadde imidlertid også sitt eget opprivende kapittel i denne globale konflikthistorien. Nordøst, i august 1942, befant seg plutselig i krigens søkelys, og var vitne til ødeleggende hendelser som ville endre vår nasjons kurs i konflikten.
se mer
Ren sjarm! DETTE er komplimentene som DOMINERER enhver mann
Fet hår: de viktigste mytene og sannhetene om denne tilstanden
Se for deg det normalt rolige og varme vannet i Nordøst Brasiliansk land forvandlet til en slagmark. Grunnen? En truende tysk ubåt kjent som U-507, under kommando av den erfarne Harro Schacht.
(Bilde: Wiki Commons/Reproduksjon)
På bare tre dager startet denne ubåten et nådeløst angrep på Brasil, og torpederte syv av handelsskipene.
Den 15. august ble skipet Baependi, som normalt hadde fredelige reiser, brutalt angrepet mens det seilte utenfor kysten av Sergipe. Av de 306 passasjerene var det overraskende bare 36 som overlevde, og 270 mistet livet.
(Bilde: Wiki Commons/Reproduksjon)
Historiene om fortvilelse og angst som overlevende har delt gjennom årene, tjener som skremmende påminnelser om grusomhetene til krig.
Men tragedien stoppet ikke der. Kort tid etter forliset av Baependi avanserte U-507 mot skipet Araraquara, som seilte langs den samme kysten av Sergipe. Resultatet var døden til 131 av de 140 passasjerene.
Angrepene fortsatte, med skip som Aníbal Benévolo, Itagiba, Jacira og Arará som delte lignende skjebner, noe som førte til et svimlende tap på 607 liv.
Hver historie har sitt klimaks, og for U-507 var terrorveldet i ferd med å ta slutt. I januar 1943, fortsatt på lur i brasilianske farvann nær Piauí, møtte nazifartøyet sin skjebne.
Et fly fra Amerikansk luftvåpen angrep ubåten og ødela den effektivt. Brasil var endelig fri for U-507-trusselen.
I dag hviler restene av dette nazistiske skipet på bunnen av Atlanterhavet, og tjener som et stille vitnesbyrd om hendelsene i de skjebnesvangre dagene.
(Bilde: Wiki Commons/Reproduksjon)
Det er viktig å holde dette minnet levende, ikke bare til ære for ofrene, men som en kraftig påminnelse. Krig, med alle dens grusomheter, må aldri glemmes.
Ved å huske hedrer vi de som mistet livet og bekrefter vår forpliktelse til fred. La oss sørge for at hendelser som dette forblir i historiens annaler for aldri å bli gjentatt.
